Stefan Bellika

Fra sirkuset til villmarken. Du trenger ikke krysse Alaska med hundeslede eller lete etter de mest spektakulære eventyrene. Stefan Bellika har gjennomført flere ekstreme prosjekter i virkelig vill natur, men det viktigste er ikke de store utfordringene. – Det viktigste er at jeg får være mye utendørs, sier Stefan.

Det er ganske vanskelig å raskt oppsummere Stefan Bellikas reise fra å opptre som akrobat i et sirkus til et litt mer naturlig liv i hytta si ved grensen til Stora Sjöfallet nasjonalpark, nord for Polarsirkelen i Norrbotten. Et sted som ligger tre timer unna med ski og trekkhund fra Gällivare, hvor han jobber som hundefysioterapeut. Men hvis vi tar den korte versjonen, er det flere viktige milepæler fra oppveksten i Skellefteå, som blant annet inkluderer ishockey og fiske. På videregående skole dro Stefan til Stockholm og ble sirkusartist. Å henge med skateboardmiljøet og skate mye førte ham senere til fotografering, som til dags dato har vært hans viktigste inntektskilde, selv om han aldri egentlig hadde ambisjoner om å bli fotograf. Men historien har flere sider.

– Jeg har ikke akkurat fulgt en bestemt oppskrift, sier Stefan lakonisk.

– Friluftsliv var ikke noe jeg tenkte spesielt mye på der jeg vokste opp. Det var en så naturlig del av livet og var bare der når man hadde fritid. Du har en bestefar som fisker og foreldre som tar deg med ut i naturen. Når jeg ser tilbake, tenker jeg ikke engang på det som friluftsliv, men det har utvilsomt formet meg veldig. 12-åringen i meg hadde ingen ambisjoner om å bo i en hytte ved en nasjonalpark slik jeg gjør nå.

Vendepunktet

Det store vendepunktet, som virkelig vekket interessen hans for friluftsliv, kom da Stefan fikk sin første hund. Han kjøpte en ganske krevende rase, og han ønsket å se hvor godt han kunne trene den med sine egne metoder.

– Jeg fikk en Border Collie. En som kunne gjete sauer og som krevde mye arbeid. De som kjente meg trodde ikke at jeg var rolig nok til å håndtere en så krevende hund, så selvfølgelig valgte jeg en slik hund. Da måtte jeg bevise for alle at jeg kunne klare det. Jeg ville i bunn og grunn bli historisk som hundeeier. Gjetertrening er én ting, men jeg ville ikke gjøre som alle andre, jeg ville gjøre det bedre. Jeg tenkte at hvis hunden min hadde bedre kondisjon enn alle de andre hundene, da var jeg i god form. Så jeg begynte å gå på ski med hunden, men det var nytt for meg. Jeg ringte en hundesledekennel for å spørre hvordan det skulle gjøres. Og så begynte jeg å hjelpe til på kennelen.

– Jeg husker første gang jeg gikk inn blant hundene med mannen som driver kennelen. Han slapp ut alle hundene, og vi bare sto der og hørte ikke en lyd. Mer enn 60 hunder lekte med hverandre, og han sto der som en dirigent og styrte det hele. Da følte jeg at "jeg vil være den mannen".

Stefan ble mer og mer involvert i virksomheten, og han gjorde det så bra at han fikk ansvaret for sin egen hundeslede. Snart hadde han fire hunder med et lite spann. Men hvis du har et lite spann, vil du ha et stort spann. Og hvis du har et spann med åtte hunder, vil du ha noen flere hvis du får besøk og vil sette sammen enda et spann. Mange av hundene var omplasseringshunder. Stefan fulgte sine egne ideer når det kom til trening, og det viste seg at disse hundene gjorde det bra når han konkurrerte med dem. Teoriene hans om hundetrening viste seg å være vellykkede. Og da han falt for trekkhunder, hadde sitt eget kennel og hadde utviklet sine egne treningsprogrammer for dem, var det ikke langt igjen til å flytte vestover. Samme drivkraft som med den første Border Collie.

– Jeg tenkte at jeg må se på noen som virkelig er gode. Alaska var målet, siden hundekjøring er en nasjonalsport der. Det ville være dumt å ikke gå rett til kilden. Et raskt nettsøk og en samtale med en kennel, og jeg fortalte dem at jeg hadde en plan for konkurransehunder. Det tok omtrent to uker før jeg bestilte billetten, så du kan si at det var en veldig rask start.

Alaska

I Alaska trente Stefan vellykkede hunder for verdens mest berømte hundeløp, Iditarod. Som en avslutning på Alaska-besøket hadde han samlet sitt eget spann, og dro ut på en tre måneder lang odyssé gjennom villmarken. Et av målene hans var å møte mennesker som i bunn og grunn hadde tatt med seg en øks og en sag og bosatt seg ute i ødemarken. En mann eller en kvinne som hadde slått seg til ro langt fra sivilisasjonen. For eksempel Steve Allman, hvis hytte Stefan passerte 300 km fra nærmeste bosetning uten veiforbindelse.

– Det var en mann som hadde bodd der ute i 50 år. Han måtte bygge om hytta flere ganger fordi bjørner stadig brøt seg inn. Utrolig nok visste han mye om svensk politikk. Hvert år fikk han nødvendigheter sammen med årets aviser levert med fly. Det var litt surrealistisk å sitte der ute og, med gebrokkent engelsk, snakke om det svenske velferdssystemet og hvordan det kunne anvendes i USA.

Bortsett fra de få og ganske rare møtene med mennesker, ga turen innsikt i samspillet mellom hunder og mennesker. Flere ganger var det hundenes valg av rute, kløkt, instinkt og kunnskap om naturen som gjorde turen mulig og trygg. En gang nektet hundene å krysse en frossen elv. Stefan prøvde i flere timer å få dem til å krysse på ett bestemt sted. Til slutt ga han opp, og hundene bestemte selv hvor de skulle krysse. De gikk over elva flere meter nedstrøms og fortsatte deretter lydig i nøyaktig samme retning som Stefan hadde pekt ut.

– Isen var sannsynligvis for tynn til å krysse der. Mange ganger viste det seg at hundene tok smartere valg enn meg. Jeg er veldig ydmyk for hva hundene vet og føler om naturen.

Det er ikke overraskende at en tre måneder lang tur gjennom Alaska, under de kaldeste månedene på 30 år, inneholder flere nær døden-opplevelser og anekdoter som lett kunne fylle en bok. Selv relativt uvanlig kunnskap ble lært, som for eksempel hvordan man gjør fra seg utendørs når det er minus 40 grader i tre uker, og at man kan bake brød med bare øl og mel.

Utvilsomt høres det ganske tøft og vanskelig ut å krysse Alaska med hundeslede. Man kan lure på om dette er noe den vanlige personen kunne klare.

– Ja, absolutt, sier Stefan.

– Jeg gikk ikke rundt og oppførte meg som en tøffing, jeg var ofte ganske redd. Å fullføre en slik tur handler mest om å være komfortabel med seg selv. Og det at hundene er mine beste venner, gjør at jeg ikke føler meg særlig alene når jeg er der ute. Jeg vet ikke hvordan det ville ha gått uten dem.

Tilbake hjemme igjen

Da visumet hans gikk ut, dro Stefan tilbake til Skandinavia. Denne gangen slo han seg først ned i Tromsø og deretter i Alta, begge i Nord-Norge. Selvfølgelig med fokus på hunder, fotografering og friluftsliv. I begynnelsen satte han blikket mot spektakulære, prestasjonsorienterte prosjekter. Fra 2005 til 2007 var det relativt enkelt å få sponsing fra friluftsbedrifter. Men etter hvert oppdaget Stefan at det var opplevelsen i seg selv som var viktig, ikke å stå i sentrum og gjøre ditten og datten på et gitt tidspunkt.

– Gleden ved turene forsvinner hvis jeg må jage for å lykkes eller risikere å mislykkes hele tiden. Men selvfølgelig, en stund ble jeg hekta på tanken "hva kan jeg gjøre som skiller seg ut?"

Selv om mange ser på Stefan som en villmann og eventyrer for de store åpne områdene, som har forlatt det "normale" livet, er det ikke slik han selv oppfatter livet sitt. Selvfølgelig liker han å være utendørs. Han kjører hunder, går på ski, fisker og jakter. Han har faktisk aldri følt at han har forlatt noe og erstattet det med ekstreme opplevelser. Han er like komfortabel med å presentere et fotoprosjekt for et reklamebyrå på en østersbar i Stockholm som han er i en voldsom snøstorm 400 km nord for polarsirkelen.

Akkurat nå er Stefan i ferd med å ta eksamen som hundefysioterapeut. Men han jobber også som fotograf og villmarksguide. Fysioterapeutjobben er tenkt å være en slags base for å tjene til livets opphold.

– Selvfølgelig er alle velkomne, til jeg har ressurser til å være mer selektiv. Da kommer Chihuahuaene også, sier Stefan med et smil.